og man kan nåes på http://statsuvitenskap.wordpress.com, om det skulle være interessant.

Gammel kjærlighet ruster ikke, og man kan nå lese i VG at Mulla Krekar nylig har gitt et intervju der han uttrykker et ønske for en islamsk stat ledet av en herre med både bart og skjegg, Osama Bin Laden.

Når vi har en islamsk stat, ledet av en som Osama Bin Laden, med en utenriksminister som Gulbuddin Hekmatyar eller Ayman Al-Zawahiri, da kan vi snakke med dem (altså; Vesten) som likeverdige parter.

Krekar vil dog ikke utelukke at det kan ta opp til 20 år før en slik stat ser dagens lys.

Krekar ble også spurt om han tror nordmenn blir skremt av hans ønsker, og svarer:

Selv om det skremmer dem - bra!

Norske bloggere tok kjapt til motmæle ved å kalle de norske myndigheter quislinger.

Den gode mulla påpekte også at:

Uten en stat har vi ingen verdi.

Mange ville hevde at en stat ikke nødvendigvis hadde hjulpet merkverdig.

For Shabana Rehman, nylig konkurs mullaløfter, hadde det kanskje vært en tanke å legge seg i trening igjen. I disse dager burde det tross alt være noe å tjene på mullakasting også.

I en fullstendig urelatert sak melder Dagbladet at nordmenn er blitt mer mistenksomme overfor innvandrere.

Man kan lese i Aftenposten at Jonas Gahr Støre mener at Norge har mye å lære av andre land. Dette er vel ikke særlig overraskende i seg selv; Gahr Støre er tross alt verdenborger først og nordmann sist.

Støre mener at det i det nye, multikulturelle Norge finnes mye man kan lære av India, og sier at:

India minner om at Norges svar på en kompleks, flerkulturell virkelighet, ikke kan være å dyrke én nasjonal kultur uten å ha rom for utvikling og toleranse.

En virkelighet så tolerant at Pakistan skilte seg ut som egen stat i 1947, og har ligget i kald krig med India siden den tid. Det er riktignok en del svenskevitser i omløp, men hverken Norge eller Sverige har så vidt man vet kunnet skilte med å sikte atomvåpen mot hverandre. (Støre innrømmer riktignok at det av og til kan smelle i Mumbai av og til.) At for eksempel USA, som i tillegg til å ligge nærmere Norge rent kulturelt, også har greid å skape seg en felles kultur ut av mangfold er vel også nevneverdig i denne sammenhengen, men lykkerusen over den nye presidenten har vel gitt seg i disse dager.

Storbritannina nevnes som land nummer to; Støre er nemlig imponert over at de utenrikspolitisk er flinke til å fokusere på det som er viktig for dem, samt å fremme sine egne interesser. Dette virker muligens innlysende for de fleste, men det er tross alt en grunn til at de fleste ikke er høytlønnede politikere. At det heller ikke er så lenge siden at halve planeten lå under britisk styre, kan kanskje også ha noe med den britiske manøvreringsevnen å gjøre? Dog nevner Støre også Finland med beundring: I EU-sammenheng sitter nemlig finnene på gjerdet i saker som ikke har noe med dem å gjøre, og velger heller å fokusere på de sakene som er relevante for dem. Igjen kan dette virke innlysende, men det skal påpekes at et lite aber med denne taktikken er at det blir vanskeligere å skilte med at man er et foregangsland innen f.eks. diplomati, ernæringspolitikk, miljøvern, menneskerettigheter, skisport og stort sett alt annet det ganske land begir seg utpå, unntatt nasjonal beskjedenhet.

Tredjemann ut er Danmark, og her er det danskenes evne til merkevarebygging Støre beundrer:

Danskene har over lang tid lyktes med å utvikle internasjonale merkevarer, innen alt fra smør til musikkanlegg, sier Støre, som mener suksessen blant annet skyldes danskenes «iherdighet» og evne til forankre produktene i danske tradisjoner og kultur.

Det er lite å si på dette. Branding er jo selvfølgelig en viktig ting i den moderne, globaliserte verden, men si oss, Støre: burde ikke produktene heller vært forankret i den nye, multikulturelle samtiden man kan lære av India? Det skal jo også påpekes at det ikke alltid er like lett å være dansk merkevare når danske aviser insisterer på å trykke karikaturtegninger i tide og utide.

Som land nummer fire ser Støre med stor beundring på Finland, fordi det offentlige skolevesenet faktisk fungerer:

Det tror jeg ikke minst skyldes at de er flinke til å fokusere på kunnskap, se hver enkelt og satse på arbeidsinnsats. En stabil satsing på lærerkraften over tid gir også resultater.

Joda, men slikt koster penger, og da blir det tross alt vanskeligere for politikere å bevilge seg lønnforhøyelse i nedgangstider, slik regjeringen gjorde i 2008. Dessuten er det vel kanskje i overkant håpefullt å «satse på arbeidsinnsats» i et land der voksne mennesker i fullt alvor kan hevde at hjemmelekser er et brudd på barns menneskerettigheter.

Og sist, men ikke minst, ser Støre på Malawi som et godt eksempel, fordi det er et foregangsland for frivillig arbeid. Støre påpeker at

mange lokalsamfunn i Afrika klarer store løft på mange områder gjennom sosial mobilisering

Eller «dugnad», som det het da man en gang skulle ut og bygge det ganske land. Folk bør med andre ord gjøre mer gratis, mener Støre, og da virker det med en gang langt mer logisk at sykepleiere under den nåværende regjering såvidt tjener til livets opphold.